Kva er gramatikk?

Etter mange spørsmål fra dere trofaste lesere, skal eg i dag ta for meg det hyppige spørsmålet: Kva er eigentleg grammatikk?

Eg tar sjølvsagt utgangspunkt i det Norske språket. Eit viktige punkt under grammatikk er kva som kjenneteiknar uttale og skrift. Eit spesielt drag ved dei fleste former av norsk og svensk jamført med andre europeiske språk er dei såkalla tonelaga eller tonema, som gjer at vi kan skilje mellom ordpar som bønder og bønner, badet og bade. Tonema i Noreg er det dei som lærar norsk som andre språk har mest problem med å lære. Heldigvis gjer det ikkje så mykje, for i Noreg har vi dialektar som også klarer seg utan dette skiljet. Disse dialektane finner vi i området rundt Bergen, og delar av Nord-Noreg.  

Så til eit anna viktig tema som også går under grammatikk; Vokalar og konsonantar. Alfabetet vårt består av ni vokalar a-e-i-o-u-y-æ-ø-å, resten består av konsonantar. Eg anbefaler alle å ta i bruk min huskeregel: At vokalar er bokstaver du kan syngje på, det vil si at du kan holde tonen lenge når du uttalar ordlyden til bokstaven; Aaaaaaaaa

Samskrivning og særskrivning:

Vi kaller det samskrivning når to ord slås sammen til eit. To eksemplar er boblebad og sjokoladekake.
Vi kallar det særskriving når to ord som hører saman, skrives i to ord, for eksempel i går og til sjøs.

Nokre språk kan ha veldig mange bøygningsformer. Til dømes, på Finsk kan eit substantiv ha meir enn femten bøyingsformer. På finsk og mange andre språk i verda har dei ingen artiklar, verken bestemt eller ubestemt. Folk som snakkar slike språk, har derfor problem med å velje rett form av substantivet på norsk.

 

Setningsanalyse er rett og slett analyse av setningar. Ein setning inneheld forskjellige ledd som til samen gir ein meining. Om meininga er god eller ei, er opp til deg sjølv å tolke. Det å finne dei ledd, blir kald å analysere ein setning. Det første leddet seier kva som skjer, og blir kalt verbal (V). Det andre leddet fortel kven eller kva som gjør noe. Dette leddet kallar vi subjekt (S). Setningsleddet som fortel om tid, sted, måte og mengde, kaller vi adverbial (A). Ganske så kjedeleg spør du meg, men er det nokre som spør meg?

I norsk og dei fleste andre språka i Europa bruker subjekt (S), verbal (V) og objekt (O) å komme etter kvarandre. Guten kjøpte den grøne buksa. Denne ordstillinga kan vi kalle SVO. På Spansk ville man sagt nesten det same: Èl compra los pantalones verdes. Han kjøpte de buksene grøne. MEN på tyrkisk ville det blitt: çocuk yeşil pantolon aldım. Hvis du skjønte like lite som meg, kan eg resonnere meg til at du ikkje er tyrkisk. Det eg kan si om dette er at her står verbalet til slutt og ordstillinga blir SOV.  

Jaja, nok grammatikk for i dag. Tolk det som du vil. ¡Adios amigos!

(-Dette innlegget er samansett av JØ og CET)